"Jeg elsker å synge!"

"Jeg har meldt meg på idol fordi.. jeg elsker å synge!"
Næh, er det derfor du er der?


Det er en selvfølge at du elsker å synge når du holder på med sang. Men må alle virkelig si det når de blir spurt om hvorfor de gjør det? Det er et fåtall som kommer med sin egen variant og faktisk har tenkt ut hvorfor de velger å drive med det. Kanskje det rett og slett er så mange som bare gjør det for moro skyld. Helt alright det, men som læreren vår pleide å si "DANS ER IKKE GØY!", og det er ikke sang heller.

"Jeg har meldt meg på idol fordi det er drømmen min."


Det er vanskelig for mange å finne ut hva de virkelig ønsker, hva som er den egentlige drømmen. Men ett sted bør man stoppe opp og tenke, er det dette jeg egentlig vil? Eller er det bare illusjonen, og fantasien om hva det kan bli, og hva det er for veldig mange? Alle kunstneriske former er tøffe yrker å velge, og man må kjempe hard. Både i dans, sang og teater/skuespill kan man virkelig ikke gi seg når man blir avvist, for deg blir man. Uten tvil. Men hvis man finner styrken til å jobbe varsomt med det man liker å gjøre, så kommer man dit man vil, hvis man jobber for det. Da kan man nå den drømmen.

Jeg måtte spøke litt tidligere, selvfølgelig er både dans og sang gøy. Og det skal det være, hvis ikke så kan du finne noe annet å holde på med. Hvis du mister gløden, gnisten, lidenskapen eller hva du velger å kalle det, så er det kjørt. Men samtidig må man prøve å være ydmyk, og ta det på alvor. Hvis ikke så kan man bare fortsette å synge i dusjen.