Man er usynlig i gatene her. Samtidig ser alle øynene mot deg. Det er rart med det; når det er høflig å smile til hverandre, da gjør man overhode ikke det. Men når man helt tilfeldig lar øyene gli over forbipasserende på en god dag, da smiler nesten alle til deg. Hvis du har det bra, så synes alle andre å ha det bra også? Eller er alt bare stikk motsatt i denne byen..
 |
privat bilde
|
De fleste tar på seg rustning når de går ute i byen, uansett hvor de går. Helst skulle de gjerne gått igjennom alle menneskene som kommer mot dem, men siden det ikke går an så må de nesten flytte på den ene skulderen så man ikke går rett i hverandre. Selv om om noen syns at det går helt fint det også, tydeligvis. Men hvis du smiler til noen, og du treffer riktig person (det er et sjansespill), da kan du være så heldig å få et ærlig smil tilbake. Mer skulle det ikke til for å gjøre dagen til både deg selv, og den andre personen så ekstremt mye bedre.
Alle er så alvorlige. Alle går i sine egne tanker, enten med musikk i ørene eller bare veldig målbevisst. De vet hvor de skal gå, og de skal komme dit fortest mulig. Men så er det noen som ikke vet helt hvorfor de går der også, som ikke klarer å komme seg fremover i det hele tatt. Hva tenker alle disse personene? Hvem er de, hvor kommer de fra, hvordan lever de og hvor er de på vei? Tusenvis har stilt det samme spørsmålet, og gått og lurt på det samme som meg. Men det er faktisk et mysterium. Mennesker er et mysterium, vi er mystiske vesener på vandring og leting etter noe.. bedre enn oss selv.
 |
privat bilde
|
Men noen ganger er Oslo bare vakker. Spesielt om våren, når det virkelig begynner å nærme seg sommer. Da er både byen, parkene, trærne, gresset, bygningene og menneskene fine å se på. Da er Oslo en glad by. Da føler jeg at jeg kan gå ut uansett hvordan jeg føler meg og faktisk passe inn i mengden. Man er på en måte usynlig, men ikke ensom. Da er det godt å være her.
Oslo er for mange et vendepunkt. For noen er det en mellomstasjon, og for andre en nødløsning. Men for veldig mange er det "hjem". Hvis vi kunne fokusert mer på å dele byen, og akseptere at det er hjem for så uendelig mange fler enn oss selv, da ville man kanskje ikke følt seg så ensom.
- Emilie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar